I Hammerfest ble historielaget ved dets leder, Terje Amundsen, gitt i oppdrag å holde årets 17. mai-tale. For eventuelt interesserte gjengir vi her talen i sin helhet.
God dag, alle sammen, og gratulerer med dagen. La meg først, på vegne av Hammerfest historielag, få takke 17. mai-komiteen for den æren det er å få holde denne talen. Jeg vil også, som mange andre har gjort før meg, fremheve det unike i det at i vår tradisjon er det barna og ungdommen og dermed fremtiden som spiller hovedrollen på denne dagen. Det er en lang og stolt tradisjon, selv om det riktignok ikke er Wergeland som sto i spissen for det første barnetoget. Han skrev ”Vi ere en nasjon vi med”, og han fortjener æren for å ha gjort denne dagen til en folkefest.
Det er en tradisjon som forener både rotfasthet og fremdrift. Det handler om en levende tradisjon, der historien er kjennetegnet av bevegelse, utvikling og fremtidstro. Landet har blitt bygget, foreldede betraktningsmåter og ordninger er blitt forkastet, nye muligheter har blitt utforsket, nye løsninger utprøvd. Noe har gått tapt på veien, men mye mer er blitt vunnet.
Historien er ikke et tilholdssted for det verdenstrette og nostalgiske sinn. Historie er samfunnets kollektive erfaringer, hverken mer eller mindre. Og erfaring er som alle vet en nyttig menneskelig ressurs, og brukt med vett og forstand, kan den også være mer enn bare et nyttig korrektiv til det nye og grensesprengende.
Her i Hammerfest markerer vi tre lokale jubileer. Det er i år 200 år siden Skansen ble anlagt ute på fuglenesodden som forsvarsverk under napoleonskrigene. Etter Napoleons nederlag senhøstes 1813, ble Norge overdradd til Sverige som krigsbytte. Og den 17. Mai 1814 ble den grunnloven vedtatt som etter hvert skulle føre til nasjonal selvstendighet og en utvikling med stadig økende grad av folkestyre. Lov om kommunalt selvstyre fra 1837, innføringen av parlamentarisme i 1884, den gradvise utvidelsen av stemmeretten til å gjelde alle, uavhengig av eiendom og sosial status og som kulminerte med at også kvinnene fikk full stemmerett i 1913, er de kanskje viktigste stegene på veien frem til det frie og demokratiske samfunnet vi kan glede oss over i dag.
Løsrivelsen fra unionen med Sverige i 1905 og frigjøringen fra det nazistiske tyranniet i 1945 inngår også som milepæler i denne ”store fortellingen” som er en innforstått del av innholdet i feiringa av grunnlovsdagen.
Den 17. Mai 1814 kan også stå som en merkestein for det endelige bruddet med middelalderens mørke og det kongelige eneveldet. Det at den utøvende statsmakt heretter skulle styre landet på grunnlag av lover vedtatt av landets nasjonalforsamling var et ledd i en omveltning som foregikk i mange land, og som var et produkt av endrede samfunnsforhold, fremskritt innen handel, økonomi, filosofi, vitenskap, opplysningstiden.
Det er forresten et paradoks, hvis jeg får lov å ta et lite sidesprang, at man nå, etter et par århundrer hvor vi har kunnet nyte godt av en kultur bygget på viten og rasjonell tenkning, frigjort fra overtro og mystikk, ser en oppblomstring av såkalte ”alternative” bevegelser, med teorier og påstander med overnaturlig innhold som unndrar seg enhver metode for vitenskapelig etterprøving og bevisføring, men som synes å være gjenstand for mindre skepsis enn det mange føler overfor etterprøvbar – ikke ufeilbarlig, men kontrollerbar – vitenskap.
For noen måneder siden ble den første doktorgraden levert ved Høgskolen i Finnmark, nærmere bestemt ved avdeling for helsefag her i Hammerfest. La meg gratulere sykepleieskolen, også med sitt 50-årsjubileum i år.
Det tredje lokale jubileet i år er sanitetsforeninga i Hammerfest som feirer sitt 100-årsjubileum.
Vi lever i et av verdens beste land, og sammenliknet med situasjonen i mange andre land har vi det så bra at samfunnskritiske røster med rette bør veie sine ord på gullvekt. Men nettopp på bakgrunn av de enorme fremskritt samfunnet vårt har gjennomgått, må det være tillatt å spandere et – om ikke kritisk, så i hvert fall et granskende – blikk på enkelte sider ved utviklingen, og reise noen spørsmål. For eksempel: Er det en gryende tendens til å ta utvikling som noe gitt? Noe nærmest metafysisk, som eksisterer uavhengig av menneskelig vilje og gjøren og laden, og som vi i beste fall bare kan bøye oss for og dilte med i så godt vi kan?
Rundt oss, her vi står nå, ser vi gjenreisningsbyen, i hovedsak bygd opp i løpet av en femtenårsperiode etter 1945. Den innsatsen som ble gjort den gangen var formidabel. Det var ingen utvikling som bare kom av seg selv, det var en konsentrasjon av menneskelige og materielle ressurser, et nasjonalt løft av dimensjoner som vi kanskje ikke har sett maken til i Norge hverken før eller siden. Ta i betraktning at Norge var et fattig samfunn den gangen, med adskillig færre ressurser enn det vi har tilgang til i dag.
Men når vi ser på hvordan dagens samfunn fungerer, undrer jeg meg på om vi ville ha kunnet foreta et så gigantisk prosjekt, i forhold til dagens ressurssituasjon vel å merke, uten at det ville kokt bort i hemningsløs profitt og galopperende inflasjon? Vi har sett tendenser til slikt i liten skala ved de byggeprosjektene som har vært gjennomført her i byen, med priser som i løpet av byggeperioden har blitt blåst opp, hinsides, har det kommet frem i ettertid, reelle kostnadsøkninger.
Et annet eksempel: Vi ser at for hver gang man øker bevilgningene til veinettet i landet, blir hver meter vei bare dyrere og dyrere å bygge og vedlikeholde. Hinsides den generelle prisstigningen i samfunnet for øvrig. Hvordan skal man klare å gjennomføre det løftet som alle synes å være enige om er nødvendig for å oppruste veiene, med slike uforutsigbare forutsetninger? Jeg kunnet gi flere eksempler, men jeg lar det være. Jeg skal ikke en gang si et ord om strømprisene.
Jeg skal heller ta opp noe som er av enda større betydning for fremtiden. Om få år vil samfunnet vårt mangle folk med høyere utdanning i matematikk, naturfag og språk. Dette kan vise seg å være en trussel mot både skoleverk og bedrifter, med virkninger som på sikt kan ramme hele samfunnet. I enkelte bransjer frykter man ikke bare mangel på ingeniører, men på faglig kvalifisert arbeidskraft i det hele tatt.
Vi er altså tilbake ved temaet barn og unge. Det første barnetoget var det forresten Bjørnstjerne Bjørnson som organiserte, i 1870. Bjørnson skrev, som alle vet, nasjonalsangen vår, men hans betydning var ikke begrenset til bare det. Det er Bjørnson-år i år, og vi bør ikke la anledningen gå fra oss til å gjenoppfriske kjennskapet til denne store dikteren.
Jeg har allerede sagt noen ord om den symbolske betydningen av at barn og unge er det sentrale innslaget i nasjonaldagsfeiringen.
Men symboler er ikke nok, heller ikke velvalgte ord på en nasjonal festdag. Og i hvert fall skal vi ikke begynne med å kritisere ungdommen. Ungdommen er i seg selv verken verre eller bedre enn ungdom har vært til alle tider. Vi må heller spørre oss selv hvilket samfunn det er vi byr de unge? Hvilke krav, verdier, idealer og drømmer er det vårt mangfoldige, tolerante, postmodernistiske samfunn byr de unge, bortsett fra å bli rik og berømt?
Det har også vist seg at skolen ikke gir ungene de grunnleggende kunnskaper og ferdigheter som trengs for å klare seg i videre skolegang og samfunnet ellers. Det har ikke alltid vært slik. I rekken av skolereformer opp gjennom mange år har noe gått galt, og det er en mangeårig utvikling som må snus. I bestrebelsene på å gi alle et likest mulig startgrunnlag, og samtidig fremme den allsidighet og fleksibilitet man regner med at fremtidens arbeidsliv vil kreve, har man skapt et felles rammeverk for alle, uten å legge tilstrekkelig vekt på de forskjeller i interesser, evner og anlegg som preger oss mennesker. Vi mennesker er forskjellige, og vi trenger hverandre med alle de forskjellene vi har. Et felles minimum av ferdigheter og kunnskaper som de aller fleste er i stand til å tilegne seg er ikke til å komme utenom. Jeg tror heller ikke det er noen god idé å opprette egne skoler for muslimer eller andre segregerende tiltak. Faktisk bør grunnleggende ferdigheter og felles verdier prioriteres mye klarere enn i dag. Men så må folk i større grad få utvikle de sidene de er gode på. Vi skaper ikke, har ikke skapt, og kommer heller ikke til å skape større likhet ved å prøve å presse alle inn i det samme rammeverket. Vi er mennesker av kjøtt og blod, så det er ikke nødvendigvis rammeverket det går hardest utover.
Visjoner, drømmer er viktige. De som samlet seg på Eidsvoll våren 1814 hadde sine visjoner. De hadde også den praktiske politiske kløkt som trengtes for å legge grunnlaget for den fremtiden vi i dag kan se delvis tilbake på.Og hva med vår fremtid? Min visjon, min drøm er et samfunn der frie, selvstendige individer får utfolde sine skapende evner, i et fellesskap tuftet på samhold og anstendighet. Det trenger ikke være en utopi. Det er idealer vi kan strekke oss etter i dag.
Da gjenstår det bare å takke for oppmerksomheten, og som sagt: Gratulerer med dagen.
0
0