Hammerfest Historielags forum

Hammerfest Historielag hadde årsmøte tirsdag den 14. februar med ca. 30 fremmøtte, både medlemmer og ikke-medlemmer. Mange av disse benyttet anledningen og meldte seg inn. Foredraget ”Historien om Fuglenes” ved Øyvind Wæraas samlet om lag 50 tilhørere.

Etter årsmøtet ser det nye styret slik ut:

Leder: Terje Amundsen (gjenvalg)
Nestleder: Nina Mølmann (ikke på valg)
Sekretær: Randi Gustavsen (ikke på valg)
Kasserer: Svein Stephansen (ny)
Styremedlem: Roy Birger Johansen (ny)
Varamedlemmer: Jens Berg-Hansen, Anne-Lise Moe, Stig Solheim.

er nå i salg på G. Hagen og Gjenreisningsmuseet.

Minner om foredraget med Lars Aude Arnesen i morgen 18.10.2011 kl 19.00 på Gjenreisningsmuseet. Han vil ta for seg idretten i Hammerfest i mellomkrigstiden. I pausen blir det også et kort medlemsmøte i historielaget slik at vi får nedsatt en valgkomite i god tid før neste årsmøte.

Jeg har nå, ved hjelp av en håndfull venner (som ikke er spurt), opprettet en facebook-gruppe med samme navn som denne origo-sonen. Jeg inviterer herved alle til å bli med, ikke minst dere som er med i denne sonen.
Hilsen Terje.

i morgen, tirsdag 8. februar kl. 19.00 på Gjenreisningsmuseet. Lettere servering. Både nye og gamle medlemmer er velkomne. Innmelding kan foretas der og da.

Tid 27. januar · 19:00 – 21:00

Sted Arktisk Kultursenter
Strandgata 30
Hammerfest, Norway

Hammerfest Mandssangforening er et av Finnmarks eldste kor, stiftet i 1904, og er dermed over hundre år gammelt. Onde tunger hevder at dette også er gjennomsnittsalderen på medlemmene, noe som ikke er helt sant.

Mandssangen vil bruke konserten til å skue tilbake til sin stiftelse og synge sanger fra sin lange historie. Det meste av korets arkiver forsvant under krigen, men det har vært mulig å finne gamle historiske dokumenter hos… tidligere medlemmer lenger sør i Norge. Blant annet vil vi synge en sang som stod på programmet allerede i 1906. Det blir en musikalsk tidsreise langs Mandssangens “greatest hits” gjennom over 100 år. Mandssangen tar også sikte på å få gitt ut en jubileumsbok skrevet av Reidar Nielsen i løpet av kort tid, Reidar er et mangeårig medlem og tidligere formann. Mandssangen vil også utgi en jubileums-CD med sanger fra sitt rikholdige repertoar.

Alle er velkomne til musikalsk lokalhistoriestund med Mandssangen!

Billettpriser:
ordinær kr. 150,- + billettavgift kr. 12,-.
barn/honnør kr. 100,- + billettavgift kr. 12,-.

Billetter kan kjøpes her: https://pay.ebillett.no/ve
lg_antall.php?arrnr=4579&p
_id=158 , eller i Arktisk kultursenter.

Tekst av AKS.

Torsdag 13. jan. kl. 1900 arrangerer Gjenreisningsmuseets Venner og historielaget sitt tradisjonsrike nyttårstreff på museet. De vanlige aktørene, Leif Løkken, Tore Holm, Knut Iversen, Kjell Berg, Jens Reite og Jens Berg-Hansen deltar, og i tillegg får publikum delta i allsang. Lokalpatriotismen får utfolde seg! Gjenreisningsmuseets Venner står for kaffe og småkaker.

Fås kjøpt hos G. Hagen, Narvesen Idrettsveien og Gjenreisningsmuseet.

Mandag 12. juli kl. 19.00 på Gjenreisningsmuseet: Øyvind Wæraas lanserer sin nylig utkomne bok: Brytningstid i Hammerfest 1860-1885. Modernisering – Religiøsitet – Diskriminering. Boksignering, lettere servering og underholdning. Konferansier: Reidar Nielsen. Arr.: Hammerfest Historielag.

Tirsdag 13. juli kl. 19.00 på Gjenreisningsmuseet: Kristian H. Skancke holder foredraget Redningsoperasjonen på Sørøya 1945 – myter og virkelighet. Foredraget er basert på Skanckes mastergradsoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø. Lettere servering. Arr.: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.

Onsdag 14. juli kl. 12.00 på Skansen: I forbindelse med 200-årsjubileet for byggingen av forsvarsanlegget på Skansen holder konservator ved Gjenreisningsmuseet, Kristian H. Skancke, omvisning.
Onsdag 14. juli kl. 19.00 på Gjenreisningsmuseet: Kristian H. Skancke presenterer sin nylig utkomne jubileumsbok: Skansen. Boksignering, servering av kaffe og kaker. Arr.: Gjenreisningsmuseets Venner.

Torsdag 15. juli på Gjenreisningsmuseet: Åpent medlemsmøte for Gjenreisningsmuseets Venner. Foredrag ved museumspedagog Anne Talsnes og prosjektmedarbeider Maria Stephansen ved Gjenreisningsmuseet. Lettere servering. Arr.: Gjenreisningsmuseets Venner.

Siste nummer av Lokalhistorisk magasin (nr. 2, 2010) har bydelshistorie som tema, og en av artiklene her er ”Vi fra Fuglenes og dæm fra byen” av den utflyttede hammerfesting (og fuglenesgutt) Øyvind Wæraas. Her beskriver Wæraas den tiden han selv vokste opp i, gjenreisningstiden 1945-1960.

Det som særkjente Fuglenes var ifølge Wæraas at bydelen lå for seg selv, som en geografisk opposisjon til resten av byen, og hadde kanskje mer preg av å være et fiskevær for seg selv enn en bydel. For mang en byens borger fremsto bydelen som et østkantområde.

Wæraas har mange interessante betraktninger, og mange vil nok more seg over hans skildringer av ”fuglenesrampens” røffe identitet. Tøff og uforfær skulle man være, men miljøet var også et ”kollektivt eldorado av samhandling”, der ikke minst idretten hadde en sentral plass.

Øyvind Wæraas er født i Hammerfest i 1939 og vokste opp her. Han er cand.philol og pensjonert rektor ved Kristiandsund videregående skole. Er aktuell i disse dager med nyutkommet bok: ”Brytningstid. Hammerfest 1860-1885” som lanseres under Hammerfest-dagene, nærmere bestemt mandag 12. juli kl. 19.00 på Gjenreisningsmuseet.

Lokalhistorisk magasin er medlemsblad for Landslaget for lokalhistorie og meldingsblad for Norsk lokalhistorisk institutt. Adressen er: Lokalhistorisk magasin, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim. Tlf.: 73 59 63 95. Internett: www.historielag.org/html/lokalhistoriskmagasin.html. (abb.)

Artikler i fulltekst finner man på: www.lokalhistorie.no/kilder_litteratur/publ/lokmag.html

I Hammerfest ble historielaget ved dets leder, Terje Amundsen, gitt i oppdrag å holde årets 17. mai-tale. For eventuelt interesserte gjengir vi her talen i sin helhet.

God dag, alle sammen, og gratulerer med dagen. La meg først, på vegne av Hammerfest historielag, få takke 17. mai-komiteen for den æren det er å få holde denne talen. Jeg vil også, som mange andre har gjort før meg, fremheve det unike i det at i vår tradisjon er det barna og ungdommen og dermed fremtiden som spiller hovedrollen på denne dagen. Det er en lang og stolt tradisjon, selv om det riktignok ikke er Wergeland som sto i spissen for det første barnetoget. Han skrev ”Vi ere en nasjon vi med”, og han fortjener æren for å ha gjort denne dagen til en folkefest.
Det er en tradisjon som forener både rotfasthet og fremdrift. Det handler om en levende tradisjon, der historien er kjennetegnet av bevegelse, utvikling og fremtidstro. Landet har blitt bygget, foreldede betraktningsmåter og ordninger er blitt forkastet, nye muligheter har blitt utforsket, nye løsninger utprøvd. Noe har gått tapt på veien, men mye mer er blitt vunnet.
Historien er ikke et tilholdssted for det verdenstrette og nostalgiske sinn. Historie er samfunnets kollektive erfaringer, hverken mer eller mindre. Og erfaring er som alle vet en nyttig menneskelig ressurs, og brukt med vett og forstand, kan den også være mer enn bare et nyttig korrektiv til det nye og grensesprengende.
Her i Hammerfest markerer vi tre lokale jubileer. Det er i år 200 år siden Skansen ble anlagt ute på fuglenesodden som forsvarsverk under napoleonskrigene. Etter Napoleons nederlag senhøstes 1813, ble Norge overdradd til Sverige som krigsbytte. Og den 17. Mai 1814 ble den grunnloven vedtatt som etter hvert skulle føre til nasjonal selvstendighet og en utvikling med stadig økende grad av folkestyre. Lov om kommunalt selvstyre fra 1837, innføringen av parlamentarisme i 1884, den gradvise utvidelsen av stemmeretten til å gjelde alle, uavhengig av eiendom og sosial status og som kulminerte med at også kvinnene fikk full stemmerett i 1913, er de kanskje viktigste stegene på veien frem til det frie og demokratiske samfunnet vi kan glede oss over i dag.
Løsrivelsen fra unionen med Sverige i 1905 og frigjøringen fra det nazistiske tyranniet i 1945 inngår også som milepæler i denne ”store fortellingen” som er en innforstått del av innholdet i feiringa av grunnlovsdagen.
Den 17. Mai 1814 kan også stå som en merkestein for det endelige bruddet med middelalderens mørke og det kongelige eneveldet. Det at den utøvende statsmakt heretter skulle styre landet på grunnlag av lover vedtatt av landets nasjonalforsamling var et ledd i en omveltning som foregikk i mange land, og som var et produkt av endrede samfunnsforhold, fremskritt innen handel, økonomi, filosofi, vitenskap, opplysningstiden.
Det er forresten et paradoks, hvis jeg får lov å ta et lite sidesprang, at man nå, etter et par århundrer hvor vi har kunnet nyte godt av en kultur bygget på viten og rasjonell tenkning, frigjort fra overtro og mystikk, ser en oppblomstring av såkalte ”alternative” bevegelser, med teorier og påstander med overnaturlig innhold som unndrar seg enhver metode for vitenskapelig etterprøving og bevisføring, men som synes å være gjenstand for mindre skepsis enn det mange føler overfor etterprøvbar – ikke ufeilbarlig, men kontrollerbar – vitenskap.
For noen måneder siden ble den første doktorgraden levert ved Høgskolen i Finnmark, nærmere bestemt ved avdeling for helsefag her i Hammerfest. La meg gratulere sykepleieskolen, også med sitt 50-årsjubileum i år.
Det tredje lokale jubileet i år er sanitetsforeninga i Hammerfest som feirer sitt 100-årsjubileum.
Vi lever i et av verdens beste land, og sammenliknet med situasjonen i mange andre land har vi det så bra at samfunnskritiske røster med rette bør veie sine ord på gullvekt. Men nettopp på bakgrunn av de enorme fremskritt samfunnet vårt har gjennomgått, må det være tillatt å spandere et – om ikke kritisk, så i hvert fall et granskende – blikk på enkelte sider ved utviklingen, og reise noen spørsmål. For eksempel: Er det en gryende tendens til å ta utvikling som noe gitt? Noe nærmest metafysisk, som eksisterer uavhengig av menneskelig vilje og gjøren og laden, og som vi i beste fall bare kan bøye oss for og dilte med i så godt vi kan?
Rundt oss, her vi står nå, ser vi gjenreisningsbyen, i hovedsak bygd opp i løpet av en femtenårsperiode etter 1945. Den innsatsen som ble gjort den gangen var formidabel. Det var ingen utvikling som bare kom av seg selv, det var en konsentrasjon av menneskelige og materielle ressurser, et nasjonalt løft av dimensjoner som vi kanskje ikke har sett maken til i Norge hverken før eller siden. Ta i betraktning at Norge var et fattig samfunn den gangen, med adskillig færre ressurser enn det vi har tilgang til i dag.
Men når vi ser på hvordan dagens samfunn fungerer, undrer jeg meg på om vi ville ha kunnet foreta et så gigantisk prosjekt, i forhold til dagens ressurssituasjon vel å merke, uten at det ville kokt bort i hemningsløs profitt og galopperende inflasjon? Vi har sett tendenser til slikt i liten skala ved de byggeprosjektene som har vært gjennomført her i byen, med priser som i løpet av byggeperioden har blitt blåst opp, hinsides, har det kommet frem i ettertid, reelle kostnadsøkninger.
Et annet eksempel: Vi ser at for hver gang man øker bevilgningene til veinettet i landet, blir hver meter vei bare dyrere og dyrere å bygge og vedlikeholde. Hinsides den generelle prisstigningen i samfunnet for øvrig. Hvordan skal man klare å gjennomføre det løftet som alle synes å være enige om er nødvendig for å oppruste veiene, med slike uforutsigbare forutsetninger? Jeg kunnet gi flere eksempler, men jeg lar det være. Jeg skal ikke en gang si et ord om strømprisene.
Jeg skal heller ta opp noe som er av enda større betydning for fremtiden. Om få år vil samfunnet vårt mangle folk med høyere utdanning i matematikk, naturfag og språk. Dette kan vise seg å være en trussel mot både skoleverk og bedrifter, med virkninger som på sikt kan ramme hele samfunnet. I enkelte bransjer frykter man ikke bare mangel på ingeniører, men på faglig kvalifisert arbeidskraft i det hele tatt.
Vi er altså tilbake ved temaet barn og unge. Det første barnetoget var det forresten Bjørnstjerne Bjørnson som organiserte, i 1870. Bjørnson skrev, som alle vet, nasjonalsangen vår, men hans betydning var ikke begrenset til bare det. Det er Bjørnson-år i år, og vi bør ikke la anledningen gå fra oss til å gjenoppfriske kjennskapet til denne store dikteren.
Jeg har allerede sagt noen ord om den symbolske betydningen av at barn og unge er det sentrale innslaget i nasjonaldagsfeiringen.
Men symboler er ikke nok, heller ikke velvalgte ord på en nasjonal festdag. Og i hvert fall skal vi ikke begynne med å kritisere ungdommen. Ungdommen er i seg selv verken verre eller bedre enn ungdom har vært til alle tider. Vi må heller spørre oss selv hvilket samfunn det er vi byr de unge? Hvilke krav, verdier, idealer og drømmer er det vårt mangfoldige, tolerante, postmodernistiske samfunn byr de unge, bortsett fra å bli rik og berømt?
Det har også vist seg at skolen ikke gir ungene de grunnleggende kunnskaper og ferdigheter som trengs for å klare seg i videre skolegang og samfunnet ellers. Det har ikke alltid vært slik. I rekken av skolereformer opp gjennom mange år har noe gått galt, og det er en mangeårig utvikling som må snus. I bestrebelsene på å gi alle et likest mulig startgrunnlag, og samtidig fremme den allsidighet og fleksibilitet man regner med at fremtidens arbeidsliv vil kreve, har man skapt et felles rammeverk for alle, uten å legge tilstrekkelig vekt på de forskjeller i interesser, evner og anlegg som preger oss mennesker. Vi mennesker er forskjellige, og vi trenger hverandre med alle de forskjellene vi har. Et felles minimum av ferdigheter og kunnskaper som de aller fleste er i stand til å tilegne seg er ikke til å komme utenom. Jeg tror heller ikke det er noen god idé å opprette egne skoler for muslimer eller andre segregerende tiltak. Faktisk bør grunnleggende ferdigheter og felles verdier prioriteres mye klarere enn i dag. Men så må folk i større grad få utvikle de sidene de er gode på. Vi skaper ikke, har ikke skapt, og kommer heller ikke til å skape større likhet ved å prøve å presse alle inn i det samme rammeverket. Vi er mennesker av kjøtt og blod, så det er ikke nødvendigvis rammeverket det går hardest utover.
Visjoner, drømmer er viktige. De som samlet seg på Eidsvoll våren 1814 hadde sine visjoner. De hadde også den praktiske politiske kløkt som trengtes for å legge grunnlaget for den fremtiden vi i dag kan se delvis tilbake på.Og hva med vår fremtid? Min visjon, min drøm er et samfunn der frie, selvstendige individer får utfolde sine skapende evner, i et fellesskap tuftet på samhold og anstendighet. Det trenger ikke være en utopi. Det er idealer vi kan strekke oss etter i dag.
Da gjenstår det bare å takke for oppmerksomheten, og som sagt: Gratulerer med dagen.